Sndag Kveld - Bulimiens Fornektelse


-Sam Weber

Skal , skal ikke, skal , skal ikke?. M. Gjr. "Herregud, det er jo INGEN som merker at det bare er ett kinderegg igjen og ikke to! Ingen! Hun har heeelt sikkert glemt at hun har de!". Men de er ikke mine, jeg burde ikke? men. Jeg m, jeg gjr. Et kinderegg nede, jeg nyter sjokoladen som smelter i munnen. Spiser den s sakte jeg kan, for jeg kan leve med ha spist et kinderegg og noen chipsflak for jeg har jo kastet opp alt annet i dag. Nede, borte, over. Ett til? "pfff, hun merker ikke om pakken er tom nr hun skal g og se etter eggene!" jo, det gjr hun, det kommer hun til gjre, jeg kan ikke det? jeg kan ikke sjule at alle er borte. "men hun husker jo sikkert ikke at hun hadde dem en gang!"

Leken i egget oppholdt meg litt, et desperat forsk p tenke p noe annet. Diskusjonen fortsetter mens kroppen min lfter meg opp og brer meg inn p kjkkenet. Jeg pner skapet, ser, tar. N er det bare en tom eske igjen. To egg nede, litt chips, og hodet mitt skriker etter kvitte seg med alt. Faens dritt? "Meeeeen, om du likevel skal kaste opp, HEY, hvorfor tar du ikke spiser mer?!" Jeg blir s sint p dumheten som penbart har tatt over kroppen og hodet mitt? og merker, jo, hvorfor ikke? Jeg kan jo i det minste sjekke ut hva som er i kjleskapet? Kun av ren nyskjerrihet? og litt til.

Det er ingen som merker om kakestykket er borte. Eller om jeg drikker opp brusen. De kan heller ikke hre at jeg stresser frem og tilbake i overetasjen. Det er ingen som vet, ingen som ser, ingen som skjnner noen ting.

Jeg har ikke et problem. Det er ikke meg, jeg er ikke syk.
Skal, skal ikke, skal, skal ikke? M, gjr? "Det er brd i skuffen, gammel vaffelrre i kjleskapet, chips i skapet, Marie kjeks, Sjokoladeegg og mer brus. Hva stopper deg?! N har du dratt den s langt, ikke gi deg n. N som du har sjansen!!! Bruk den! Spis! Mer!Det er ingen som vil merke det, slutt stresse!? "

Jeg forflytter med ned en etasje. Frysern! Is duger? Ingen merker det, ingen hrer lyden av frysern som pnes, eller plasten som knitrer. Og om litt, s har ikke dette skjedd. Det er kun et litt hovent ansikt og litt forverret blmerke p hnden som kan bekrefte en syk handling. Men DET, det er det ingen som ser.

NOK SAKT- BB

Ooog, meningslsheten fortsetter.! :) og det er.... Greit .

Dagene gr, det er helt overkommelig akuratt n, men det var noe annet for noen dager siden, men jeg kom meg jo trossalt igjenom det og. det har roet seg.
Noe pittelite, stort og betydningsfult, mer betydningsfullt enn noen gjenstand, et lite lite liv mistet vi. Dden har sunket inn, jeg er rolig, jeg kan puste, jeg lider ikke. beskymringen har jeg skvet vekk, langt vekk, fortrengt...det orker jeg ikke forholde meg til n. Det er ingenting jeg kan gjre. Ikke n, ikke i dag. Og jeg vet at virkeligheten vil innhente meg, strekke meg i alle retnininger senere... N har jeg ferie og er s langt unna at jeg er fulstendig unyttig. Ingen valg skal tas i dag, og det er fint.

hva skal jeg si? jeg har vel tatt meg litt ferie, ikke orket sette ord p tingene her. Dagene gr som sakt... jeg str opp, spiser, spyr, gjr noe mer eller mindre fornuftig og legger meg litt sent.. alts. ja. det gr fint. Til og med sett folk, nye mennesker, vrt sosial og ftt meg noen nye bekjente.

jaja.. blah. haha. jeg tenker jeg skal skrive noe, logger meg inn, og innser... faen s uinteresant og kjedelig...

Jeg kjeder meg. har det ok, gjr litt, dagene gr... nada. litt, ok, greit, fint. alts, Helt Okey. Jeg vil tro jeg kommer tilbake til normalen nr jeg kommer meg hjem igjen, s her langtvekkistan har jeg det greit...

oppdaterer siden, nr jeg har mer komme med :)

nsker deg? dere? noen? en god dag ^^, Gjr noe gy. g ut, spis noe godt, ring noen... haha. whatever.

MorgenBlogger

Morgen/natt... whatever. Det er vist n, p denne tiden det funker. Kommet meg over den vrste kneika s langt i natt. Humret er stabilt, likegyldig, tom, samma det. Jeg kan holde ut dette.

Fra tidligere i natt: "Dette suger. Jeg smaker p fremtiden, men NEI, det er ikke slik det skulle bli. Det er som nr man sitter p i bil, og sjfren kjrer for fort, eller det skjer noe brtt, og man trykker foten ned i gulvet for prve bremse. Jeg prver bremse dette, aller helst vil jeg sette bilen i revers og dra tilbake. Men det er ikke jeg som kjrer bilden, det er ingen bremser p min side, jeg har ingen kontroll over dette. Men n bilen kjrer utfor s blir jeg med. Det handler om meg ogs.... kjre deg vr s snill se at dette handler om meg ogs. Men det gjr ikke det, og det er ikke mine valg som blir tatt. Andres livsendrende valg blir tatt og endrer alle mine fremtidsplaner. Det er ikke snn det skulle bli!!! Jeg er ikke klar for disse endringene, men det er ute av min makt n. Det nytter verken rygge eller bremse nr "skaden" er gjort..

Det gjr meg s uendelig frustrert at det er INGENTING i verden jeg kan gjre. Jeg vil bort, vekk, rmme, ryke meg ut av denne verden og drikke meg bevistls, med folk som ikke vet hvem jeg er og ikke vet hva jeg gr igjenom. uten forventinger, uten forpliktelser.... la meg bare forsvinne, Midlertidig. ... "

Det gir vel ikke mening for noen alt dette surret rundt endringer, og jeg kan heller ikke forklare. Men det er noen veldig nr meg som har tatt noen valg som vil pvirke meg i stor grad og endre vrt forhold for alltid... frykter jeg.
For n kan det aldri bli det samme igjen, og jeg vil tilbake. Jeg vil vre barn med deg igjen, jeg vil ikke videre, jeg vil ikke. Og det jo bra, og min rolle som venn sttte, min rolle vre der for DEG, men du trenger tilsynelatende ikke det. Jeg trenger deg s inderlig srt n, men det er jeg som m stille opp og sttte. Jeg trenger at du ser, og jeg prver si i fra, men du tar ikke hintet.

...http://www.behance.net/FACEFUL




Jeg savner vre innlagt. Og det sitter langt inne innrmme, for jeg fler alle tror jeg er bedre, og ikke trenger det lenger. Jeg er der jeg var i fjor... jeg har ikke kommet noen vei, jeg er et r eldre, noen erfaringer rikere... fremdeles meg. Det er vel problemet, jeg er meg. Dette er meg. Tror jeg. Og dette "meg" er sykt, og da vet jeg ikke hvem jeg er lenger, om det jeg er ikke er snn man skal vre. Forvirrende saker.
Jeg savner folkene, rammene, rutinene. Jeg savner f hjelp, jeg trenger hjelp. Og jeg trenger ikke hjelp de 45 minuttene i uken jeg fr. Jeg trenger hjelp i hverdagen, med valg, med takle denne forbanna endringen, og jeg trengte hjelp fr det, og jeg trenger hjelp med maten og mltider og struktur. Jeg trenger at noen er der nr det gjelder. Og selv n, som jeg skriver dette sier noe i meg at "Hah, faen ikke gidd, de vil alle tenke at det er undvendig bruk av statens penger bruke det p deg, ta deg faens sammen og slutt syte, du har det ikke noe vrre enn noen andre." Det sitter langt inne innrmme at jeg vil tilbake, og jeg trenger det og ikke takler denne hverdagen jeg har. For hvem vil vel tro det, nr jeg alikevell, tross alt, klarer fremst s oppegende. Jeg knekker. Mamma maser hele tiden om hva som er galt, og at det kanskje er fordi jeg gr p for hy dose medisiner at jeg er s sliten.... "nei, mamma, medisinene skal gi meg mere krefter, ikke andre veien. JEG ER BARE SLITEN".... "men du har da ikke noen grunn til vre sliten, ta opp det med medisinene i timen neste uke da" ...

Jeg har ingen grunn til vre sliten...
jeg er verken frisk nok, eller syk nok. ikke er jeg flink nok, eller pen nok, eller tynn nok, eller skadet nok.
Jeg er ikke NOK til tas serist. M bli NOK. "ikke faen om du fr sove eller beholder et mltid. hah. idiot."

Bla bla bla.. hodet mitt er kaos. Om dere (om det er noen der) synes jeg er uendelig teit s fr det bare vre.
Jeg kan ikke unng tenke tanken. Beklager i s tilfelle..

Beklager alt. Nok sakt. BB

The World Spins madly On

Hoff, jeg har s vanvittig lite p hjertet. Eller. Egentlig ikke, ordene strmmer inni hodet mitt, men nr jeg setter meg ned for skrive s POFFH... blankt. Stirrer apatisk p skjermen. Meningslst...

Jeg vil ikke bare slenge ned dritt her, jeg vil legge til noe, ha noe mening, komme noen vei.. Hah, ikke bare tmme meg for hplsheten, uten at det er godt for noe. Det blir vel aldri godt for noe.
Ogs fles det s utrolig meningslst poste noe som dette.. bare.. bare dritt. Ubetydelig.

Hadde egentlig samtale med psykolog i dag, men dama var vis ikke der, og jeg hadde vist ikke ftt informasjon om det p forhnd. Jeg mter altlid opp til feil tid. Ellers har det ikke skjedd s mye nevneverdig. Det er vel frst og fremst det som er greia, det skjer ingenting. Jeg bare spiser, spyr, ser p tv, chatter og sover... Samtidig som det skjer mye, men det er vist ikke noe jeg kan nevne her, er ikke mitt liv heller.

Jeg vil s gjerne g tilbake til fr. akk. Alt virker ubeskrivelig meningslst. Beklag negativiteten, jeg kommer sterkere tilbake. Snart. hah. Forhpentligvis.

"Lagre som utkast".... puh.. faen.. Publiser...

"Du har jo alltid jobbet i mot deg selv"

"hvorfor det?...."
Jeg vet virkelig ikke...

- YDK Morimoe

DetKjresteRakner.Kanskje?

Jeg fler det sterkeste vennskapet jeg har rakner. Den som betyr mest for meg i verden har andre prioriteringer, jeg er ikke lenger nummer en, ikke en gang en god nummer to. dog, jeg er vel i en annen kategori. Jeg vil s gjerne tro at det fremdeles er det samme, men jeg tolker og vrir p alt som blir sakt og jeg kan ikke annet enn tro at jeg ikke lenger er nsket. Skulle s inderlig hpe at dette er nok et tilfelle av at "jeg tror ingen liker meg lenger" som gr over og ikke stemmer i det hele tatt, men det virker s utrolig virkelig. Jeg ser jo, det er der, rett forann ansiktet mitt. Jeg kan ikke ignorere fakta. Men jeg vil ikke finne meg i det heller. Kanskje... kanskje kanskje kanskje. Jeg hper.
Jeg vet godt jeg burde prate med henne, men tenk om hun bekrefter det. tenk om det stemmer. Og jeg har s mange bevis p at tankene mine er sanne n at jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal tro lenger. Men, hun er jo min bestevenn, hun er familie, og familien hennes er familie. Skal jeg miste dem alle?

Jeg tok igjen kontakt med min gamle skarpe venn i natt, lot han gli over huden. Det er ikke det at jeg har sluttet, jeg har bare ikke hatt behovet p en stund, men n strakk ikke bulimien til, og jeg hadde ikke muligeheten heller. s det ble dette, stille sre ord, bak en lukket dr. "Det er snn den ser ut ja" tenke jeg. For det er et langt mer kjent syn med rde sr, enn arr som blekner...

jeg er veldig sliten, lei av tenke, lei av vre redd for miste mine nrmeste. Jeg skal bort dit i kveld, "jess, endelig en kveld alene, bare oss to" tenkte jeg, til jeg kom lenger ned p meldingen og fikk slengt i tryne "Jeg tenke jeg skulle invitere over ******* " Hvorfor?!! Jeg vil ikke vre med vedkommende, jeg vil bare vre med henne. ingen andre. Jeg vil bare at ting skal vre som fr, men alt forandrer seg n. Alt. Og jeg er ikke klar for disse endringene. Store skummle endringer, jeg ikke kan prate om med noen, for de handler ikke om meg.


Endringer skremmer meg. Hoff...
Nok Sakt. BB

RentKaos, IngenSammenheng.

Hvorfor?
"Virkelig? Fordi du er lubben, that?s why."
men.. "Nei, hold kjeft, snn blir det, slutt, punktum, konklusjon: du fortjener ikke sove i natt."
Men jeg burde jo, snn egentlig, jeg vet jo det? snn egentlig?
"Egentlig? Gad, du er langt mer fungerende enn du burde vre. Vanskelig vre frisk p en avdeling med syke, h? Du hrte det selv ?siden du var s vellfungerende, og det var mange veldig alvorlig syke der? ? Du fortjente ikke den plassen, og du duger ikke her ute i livet s enten fr du ta deg sammen og slutte klage ellers fr du faen meg bli syk nok til at noen tror deg. Og du klarer penbart ikke ta deg sammen, s hvilke valg str du igjen med?"

Jeg har ingenting jeg skulle sakt, dog, de er alle mine ord. Forvirra, jeg fler meg som et mobbeoffer av meg selv."tjukk, stygg, er du klar over at de skoene fr beina dine til se korte og tykke ut?? jo, nr du nevner det men jeg lik.. "Lik? liker se kort tjukk ut? Kom igjen a, gi deg? legg de tilbake, og de buksene der? Hello sideflesk!!! Glem det!! "

Hvor str jeg mitt i dette? Jeg er s ambivalent. Ja, nei, ja, nei? jo, men, akk, fordi, neineinei, jo,. Kanmskje, uaktuelt, men , nei?
Sove i natt? NEI.
"h, kan du ikke vre s snill sove her bare i natt?" Du sa det i gr ogs mamma, og jeg vet det er fordi du er redd jeg ikke sover? ?du sa det i gr ogs, jeg savner sengen min, og jeg lover sove, har tatt medisinene mine"Not. Men jeg har et glass pulverkaffe blande ut i kaldt vann. "Hvis du virkelig mener det s, for jeg fr ikke sove om jeg vet du ligger vken". Og jeg kan ikke vre rlig nr jeg vet at du ikke fr sove, slik er det.

Jeg har en drss med lger, alltid en klar "Det var tillbud p sandwich i butikken i dag, 25 kroner, s jeg spiste fr jeg kom" neeeej, har aldri opplevd at det har vrt det heller, men det av 100 andre jeg har p lager er noe som ikke virker som om jeg fant p snn i slengen."jeg spiste eeeeh, noe, eh, i byen i dag? med noen venner. Eh"Ingen kjper den. Jeg fr skjeldent bruk for lgnene mine dog, men jeg har de. Utspekulerte faen. Og de finnes til alt "jo, jeg var p skolen i dag, vi begynte p nytt prosjekt ogs om? (hva enn vi har om).. bla bla, du da? Hatt en fin dag?" kom med noe troverdig og snakk det vekk. Samtidig som jeg hater meg selv for dette. "du skal ikke lyve".my ass.

jeg sporer av. Beklager for tidenes mest rotete innlegg om noen digger lese."selvflgelig gidder de ikke det, hh? Hvem har tid til bry seg meg ditt tullete Liksom vanskelige liv. Du gjr deg til, dette er jeg hyst i mot, faen for noe tull. Du skal ikke snakke, det er i mot reglene, husker du? REGLENE!"jeg prver virkelig st i mot de hersens reglene. Jeg prater. Lev med det."men du sier jo bare piss, uinteressant skvip. Driiit. Forstr du? Du plager til og med psykologen din som fr penger for se deg, hah. Taper. Og tror du noen vil forst? Nei, neppe, folk forstr bare harde fakta, blod, trer, grr. De forstr bare antall og kilo, mil? dager, netter.. ord? Nhh, Glem det"Men jeg vil virkelig virkelig virkelig tro at de gjr det, for de skal jo det? De vil jo hre? jeg har jo et problem, eller noe? Kanskje? Det m jo vre NOE som gjr at de tillbyr meg hjelp? "ph, du bare gjr deg til. Det er en lgn."


24/7, dget rundt. Og jeg kan ikke en gang hre det, det er ikke en gang virkelig, eller s langt fra virkeligheten at det betyr noe. Det er bare teit, og jeg er teit, og jeg forblir teit? Ubetydelig, for jeg bare tror jeg har det vondt, og hvorfor skulle noen bry seg om jeg hadde smerter i foten nr jeg klarte lpe en mil. Tenk p de som ikke har bein. Faen ass. Jeg hater meg selv. "Egoistiske unge, NOK EN patetisk tenring med problemer, SOM ALLE ANDRE. Voks opp"

Nok SAKT. BB.

HaaplostUdugelig-OmEnMeningslsDag

I dag har bare vrt elendig, meningsls. Jeg fler meg s ussel og tafatt og dust. Insjativls, men alikevell har jeg orket lage all verdens av mat. s mye mat at jeg har ikke lenger oversikten, s mange runder bulimi, s mye tid rett i dass. hhhgff, jeg blir s sint p meg selv. Det er s utrolig meningslst! Jeg kan ikke komme p noe mindre konstruktivt vie dagene til. Dette bare delegger meg, og gir meg ingenting.... Ingenting annet en smerter og helvelse, angst, utmattelse, hplshet, tom, trist og deppa. Jeg er s dritt lei, men det har ikke frt meg noen vei tidligere. Jeg orker ikke dette mer n, noe m gjres"... yeah right. Du bare tenker det for syns skyld, fordi du synes det passer seg, elendige faen. Som om du har noe valg?

Jeg hater virkelig meg selv...

"I dont know about my dreams, I don't know about my dreaming anymore, all that i know is that I'm falling"

James Blake: The Wilhelm Scream

Lage mat, spise, spise, spy, rydde, kaffe, drasse den late kroppen min til butikken, handle, g hjem, Lage mat, rote, spise, spy, d p soffaen, rydde, rote, mat, spise, spy, rydde, rote rote rote, spise spy, kaffe, lage mat, rote, spise, spy... Hoven, sliten, vondt, sint, deppa og frustrert... Ork, tiltak, soffa soffa, tv, latskap... Atter en gang?

Mtte ingen som elsker meg noen gang se meg slik. Se denne fle, stygge siden min. Hvor skal jeg gjre av meg selv? Hvor i alle dager kan jeg vre? Det funker ikke noen steder, for det funker ikke inni hodet mitt, og hva skal jeg gjre? Det funker ikke gjre noen ting, for det funker ikke gjre noe i hodet mitt... Konklusjon; hodet mitt funker ikke, ikke n. jeg er s sliten. Dritt faen. Det blir dritt uansett.

Jeg vet det gr over, men det fles som om det varer for alltid, jeg vet ikke hva jeg skal tro...
NOK SAKT. BB

MittOgAndresBeger

Her finner jeg meg selv, vken, en tidlig morgen. igjen... Drlig vane. Byttet ut kveldsmedisinene mine med noe annet jeg fikk p resept en gang, og n knasker jeg de for de holder meg vken.

I gr hadde jeg en krangel med Mamma. Hun var lei seg tror jeg, for hun flte ikke at jeg hjalp til noe hjemme, og hun stilte opp og ga mye men hadde inntrykke av at jeg ga faen. Rett og slett. Hun har sitt g igjenom for tiden selv, og jeg gjr ikke saken lettere, verken ved dele mine flelser eller prve sjule det, og det var noe som hadde ligget og bygget seg opp over tid og i gr fikk begeret til renne over. Jeg bare sto der helt stiv og stirret i gulvet og skalv. Hun gikk ut av rommet for samle seg en stund og jeg bare sto der, helt stiv, og ynene mine rant. Det svei litt, det gjorde det, og jeg fler jeg gir s mye mere enn noen kan se og forst, og det er vondt bli missforsttt s grovt. (men s lar jeg ingen f muligheten til forst det heller). Hun kom dog tilbake etter en stund, og ga meg en klem og beklaget seg.
Men det bekreftet s mange av mine tanker. "jeg er i veien, jeg hjelper ikke til, udugelig udugelig udugelig, jeg gjr ikke nok for de rundt meg, jeg klarer ikke leve opp til forventingene, jeg srer de rundt meg, jeg er en belastning, til bry, plage, slitsom, egoistisk..." listen er lang. Jeg er sensetiv for folk, jeg merker det s godt hvis det er noe. og dette har jeg kjent p en stund, uten at det egenltig har blitt tatt frem i lyset frdet plutselig smalt.

Men jeg prver s hardt. S alt for hardt for virke frisk nr jeg er syk. For virke opplagt nr jeg ikke har sovet p to dgn. Spise normalt mltid nr angsten gjr meg s kvalm at jeg ikke egentlig orker lukten, og spise det som om det med den strste selvflge, ,med letthet. Jeg prver s hard ikke plage, ikke st i veien, ikke si noe galt, ikke mene noe feil, ikke mase, forvente eller kreve. "Du forventer at jeg stiller opp p alt, men du gir jo faen ikke en dritt tilbake. Du prver ikke en gang"... Det gr i repeati hodet mitt, jeg tror det, men jeg vet jo det ikke stemmer. Det er det vondeste jeg hrer "du prver ikke" og jeg har ftt det slengt i trynet s mange ganger. Det ser ikke ut som jeg prver for jeg sjuler hvor mye jeg sliter. Jeg har s lyst, jeg prver s uendelig hardt, men det gr ikke. Jeg har ikke overskuddet til leve opp til andres forventinger. "Du er voksen nokk til ta LITT ansvar n synes jeg". Jeg drar meg selv opp, ut, og igjenom dagens mange utfordringer, jeg orker ikke, men jeg gjr det. Ogs smiler jeg og sier at "jepp det gr helt fint, mhm, ja, joda jada, helt klart, strlende, fantastisk".
- snakker om ansvar, jeg tar intet ansvar for meg selv for tiden. h, jeg prver s hardt gi folk intrykket av at jeg tar vare p meg selv, men jeg har ikke dusjet p en uke, det er bare hrprodukter og parfyme. jeg har ikke sovet i natt, det er bare piller og kaffe, jeg har ikke spist frokost, men jeg spiste jo en skive litt tidligere(?). Hm? h, jeg tenker ikke p noe, jeg ble bare litt fjern.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro, min tanker fr til stadighet bekreftelser for jeg tolker alt til det verste, og jeg har s mange "bevis" at jeg ikke vet lenger... (rlighetentaler: jeg frykter jeg hres utrolig egoistisk og teit ut. Redd for at folk skal lese dette og tenke "hun prver jo faktisk ikke, dette er jo bare tull, ta deg sammen og slutt og syt" )
Nr renner mitt beger over?

ehehehheeehhh.. fr lyst til le lettere hysterisk og grte. Men jeg bare stirrer apatisk i veggen.

NOK SAKT. BB.

JegKanIkkeSoveINatt

Mitt ye, mitt bilde, mine ord. haha... Det bare fles ikke greit. Det er ikke greit. Jeg kan ikke sove...

M. Sitte. Vken. En. Natt. Til.!

Hvorfor? Ingen anelse...

Les mer i arkivet April 2012 Mars 2012 Februar 2012
thebodybreaks

thebodybreaks

18, Oslo

Dette er meg, sett fra den siden jeg ikke viser. Dette i meg jeg s inderlig hater, men som er der, i aller hyeste grad hva enn jeg mtte finne p gjre. Bulimi, depresjon, angst, selvskading, svnmangel, ditten og datten. Ganske nylig skrevet ut fra et litt over et rs langt opphold p psykiatrisk avdeling, og n prver jeg kave meg frem p egenhnd. Kort oppsumert; Jeg sliter og jeg trenger dele det med noen. Alle disse ordene jeg ikke kan si.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits